Detektor

Anmeldelse av Detektor
Regi: Pål Jackman
Manuskript: Erlend Loe
Sjanger: Norsk komedie
Aldersgrense: 15 år
Skuespillere: Sverre Porsanger, Mads Ousdal, Hildegun Riise, Ingjerd Egeberg, Harald Eia, Kristoffer Joner, Sven Sturla Hungnes, Jon Øigarden


Dette er regissør Pål Jackmans filmdebut, og hvilken debut.
Detektor er fullspekket av morsomme øyeblikk og kommentarer fra start til slutt og vil få deg til å le høylydt ved flere anledninger.
Filmen starter rolig, og forventningene skrus litt ned. Men etterhvert bygger den seg opp med dyp humor og endelig kjærlighet til slutt.

Daniel er hovedpersonen i filmen, og jobber som nyutdannet psykolog. Han sliter med å finne seg til rette, både i jobben og i livet generelt. Daniel bor fortsatt hjemme hos sin mor, som er innpåslitende og redd for å gi slipp på sin 29 år gamle sønn. Etterhvert finner vi ut at moren har løyet om Daniels "avdøde" far. Faren har levd i beste velgående med en annen kvinne, og kommer tilbake for å bli kjent med med sin sønn på nytt. Han har nå fått kreft, og et følsomt og trist forhold oppstår mellom far og sønn.

Hans beste venn Ronny har det man vil kalle kronisk munndiaré, og er hovedkilden til latteranfallene man får i løpet av filmen. Drømmene hans er noe som går igjen gjennom hele filmen, og han lar aldri en sjanse gå fra seg til å gi Daniel et godt innsyn i disse.

De to vennene er med i en metalldetektor-klubb, hvor folk møtes med sine detektorer og leter
etter "uoppdagede skatter".
Under en av disse sammenkomstene finner Daniel og Ronny et smykke, hvor navnet Janne står inngravert.
Ronny etterlyser eieren i Radio Illegal, som er hans egenproduserte versjon av en radiokanal.

Det er nå vi blir introdusert for Janne, eller Silje alt ettersom, som blir en av de viktigste personene utover i filmen etter Daniel.
Janne bekrefter at smykket er hennes, og blir med dette kjent med Daniel.
Kjærligheten blomstrer så og si ved første blikk, og Daniel føler for første gang i filmen at han har noe å leve for igjen.
Kjemien mellom de to er perfekt, men alt blir lagt i grus når Janne en dag plutselig forsvinner, uten et ord.

Daniel blir knust. Redningen viser seg å være en av hans pasienter, Jørgen, som har blitt dømt for å mishandle en barnearbeider.
Jørgen synes ingenting om psykologer, og er lite samarbeidsvillig.
Istedet får vi et karakterbytte, hvor det er Jørgen som hjelper Daniel med hans problemer.

Daniels sjef Gordon er forelsket i hans mor, noe Jørgen løser med å halvveis kvele den stakkars mannen med en telefonledning.
Videre får Daniel plutselig kontakt med Janne igjen. Etter en orkesterkonsert finner han ut at stjernen i showet er Jannes kjæreste, som mishandler henne.
Jannes egentlige navn er Silje finner han ut, etter å ha fått en god omgang juling av kjæresten.

Daniel søker hjelp hos den tvilsomme og småkriminelle Jørgen.
Sammen med en gjeng testosteronbomber tar de seg inn i leiligheten til paret, hvor de "tar seg av" kjæresten.
Trusler om avkuttede fingrer og tær får Siljes kjæreste på bedre tanker, og han stikker av.
Silje er usikker og redd, men finner til slutt lykken i Daniels armer.
Daniel klarer endelig å skille seg fra moren, og sammen med Janne flytter han inn i sin nye leilighet. Kjærligheten blomstrer, og anmelder er absolutt fornøyd med filmen. Når enden er god er allting godt.

Konklusjon
Jeg er personlig overrasket over filmen. Innledningen ga forventninger om en standard, grå og kjedelig norsk film. Dette ble ikke tilfelle, og jeg ble glad i filmens dype humor, spesielt Ronnys saftige kommentarer og fortellinger.
Jeg ble også irritert over morens oppførsel, og det faktum at Daniel til slutt "bryter ut" og forlater henne var med på å styrke min vurdering av filmen.
Alt i alt var dette et friskt pust innen norsk film, med dyp humor og blomstrende kjærlighet, men også en underliggende moral.
Tittelen skulle man tro ha noe med metalldetektor-klubben som Ronny og Daniel deltar i, men etterhvert skjønner man at det ikke har med å finne metallgjenstander.
Det handler om å finne seg selv, noe Daniel heldigvis lykkes med, til slutt.

Terningkast 5(svak)

Jomfruinnlegget

Dette er da mitt første innlegg i denne norskbloggen.
Da jeg så oppgaven vi elever hadde fått, nemlig å opprette en egen blogg, ble jeg skeptisk.
Men etter å ha testet dette litt fant jeg ut at dette kanskje ikke er en så dum idé.
Undervisning generelt kan bli ensformig og kjedelig, men dette er med på å gi oss elever nye utfordringer, og muligens skape mer læringsvilje.